Store Norske Ingeniørarbejder

132 Store norske ingeniørarbeider skulde teoretisk være sterk nok til å tåle den fulle be« lastning, men for sikkerhets skyld gjorde man den ene enden fast oppe ved spillet og lot wiren gå gjennem blokk i trallen. Midt på fot. L ser man en mann som med høire hånd holder sig fast i rekkverket, mens han med den venstre tilsynelatende støtter sig til røret. Det er signalmannen. I virkeligheten holder han med ven« stre hånd om to tynne tråder, som går helt op til platt« formen hvor spillet står. Opdaget signalmannen at der var fare på ferde, så førte han de to tråder sammen og da ringte en allarmklokke oppe ved spillet. Da alle rørene i den øvre enden av rørgaten til Jet« landsledningen var kommet heldig på plass, begynte sammenklinkningen. Og den fortsatte i kapp med fro« sten, som allerede hadde lagt sin hvite hette på fjellene omkring. Hvad der gjorde dette arbeide så risikabelt var at Øreledningen, som var under drift, lå like ved siden av. Blev noe sluppet nedover skinnegangen, og slikt hendte virkelig ved et ulykkestilfelle, var faren for at trallen, eller hvad det kunde være, kunde komme til å slå huli i ledningen ved siden av, nokså stor. Men man må si at alt gikk heldig, og de ulykkestilfeller som fant sted var ikke flere enn man måtte vente det ved et så« pass stort anlegg. Til slutt var seiren vunnet, og røret var ført frem til kraftstasjonen. Et stort norsk ingeniørarbeide var fuliført! Det er beklagelig at vi ikke i denne fremstilling kan gjøre rett og skjell mot alle dem som har nedlagt et fremragende teknisk arbeide ved Høyanganleggene. Men saken er den at skal man nevne en, så må man nevne en annen, og til slutt vilde det være vanskelig å vite hvor man skulde trekke grensen. Det får derfor være nok å si at en rekke norske ingeniører har vun* net sine tekniske riddersporer inne mellem fj ellene i Høyang!