Store Norske Ingeniørarbejder

6 Store norske ingeniørarbeider også skulde bli det vanskeligste arbeide, ikke bare ved denne broen, men kanskje noe av det kinkigste som er utført av norsk ingeniørarbeide. Det nordre landkarret var greit nok, det står på fjell og er støpt overvanns. Ellers bestod grunnen av lerblannet sand. Den fore? løbige plan gikk ut på at man skulde omslutte funda» mentene, eller retere sagt, stedet hvor fundamentene skulde være, med vegger av trelemmer, «spundtveg« ger», som skulde rammes ned idet man spylte sandet vekk under kraftige vannstråler. Når dette var gjort skulde man mudre ut kammeret som var mellem disse veggene og banke ned tilstrekkelig mange peler til å bære trykket av pillaren. På toppen av pelene skulde der så støpes en diger, 4 meter tykk, «kake» av betong. Så skulde kammeret pumpes lens og pillarene opmures i det tørre. Men da man skulde gå i gang med dette arbeide blev man redd for at det ikke gikk an å få spundtveggene tette nok med rimelige omkostninger, og man var også redd for at stopningen ikke kunde bli kontrollert godt nok, og betong som ikke er kontrollert under støpnin* gen kan man aldri helt ut stole på. Man utarbeidet da en ny plan som gikk ut på å bruke noe som heter «senkkasser» av jernbetong. En senkkasse er et vann« tett kammer av jern eller betong som kan fløtes ut dit hvor fundamentet eller hvad det nu kan være, skal byg? ges. Der fyller man i den med sten eller betong og senkkassen synker dypere og dypere og står til slutt der den skal være, på bunnen, som selvfølgelig må pla# neres under den, så at den står støtt. Hvis der er meget dypt der hvor senkkassen skal brukes, kan man bygge på den efter hvert som den synker nedi, og på den må« ten kan man opnå å bygge fundamenter på store dybder. Her ved Namsenbroen bygget man også to slike senkkasser. De var 9 meter lange, 5XÅ meter brede og