Store Norske Ingeniørarbejder

166 Store norske ingeniørarbeider billig, at den man kunde få ved å utnytte avløpsgassene i gasmaskiner, vilde falle langt kostbarere. På Tinnfoss får en besøkende se det praktfulle syn for åpen scene, han får se det hele! Han får se når elektrisitetens sprakende, blågrønne lyn slår ned i den brølende, ild« sprutende blanning i den åpne ovn, hvor kullets og mal« mens molekyler utløser sine latente krefter i et esende kok, mens røk og damp velter op mot takets jernkon? struks joner. Over heksegry ten henger den mektige, fir» kantede elektrodeblokk. Til den fører mange og tykke elektriske ledninger og rør med kjølevann. Kjølevannet brukes senere som bade« og vaskevann for arbeidere og funksjonærer. Og efter hvert som elektroden fortæres i det krater den selv frembringer, senkes den langsomt ned, inntil der er så lite igjen av den at den må fornyes. Den andre elektroden kan man ikke se, og den for« nyes ikke undtagen med meget lange mellemrum. Den er ført inn gjennem ovnens bunn, og elektrisiteten flom« mer nu mellem bunn? og topp^elektroden, idet motstan« den i malm# og koksblanningen er akkurat så stor at den for prosessen nødvendige varme utvikles. Fra tid til annen raker en arbeider i kraterets glødende masser med en trestaur, som selvfølgelig straks kommer i brand, og hvis levetid derfor må være kort. Når man allikevel bruker trestaurer, er det av den grunn, at tre isolerer arbeideren fra de farlige elektriske krefter, og treet influerer ikke på jernets kjemiske sammensetning, hvad rakere av jern eller andre metaller vilde gjøre. Og så kommer det store øieblikk, da jernet skal tap« pes! Under tuten, som fører frem fra masovnens bunn, kjøres frem en liten vogn med digel. Det er lett å for; stå de følelser, som har inspirert nedskriveren av det lille vers, mottoet for dette kapitel om norsk jern, men også bortsett fra de patriotiske følelser er synet meget smukt: Dette lille fossefall av blåhvittglødende, tungt jern, som istedenfor fossedur gir fra sig en underlig