Store Norske Ingeniørarbejder

En norsk maling 177 går i meget store, roterende glødeovner. Flammene som slår inn i ovnene næres av en blanning av generatorgass og forvarmet luft, gassen kommer fra et lite gassverk like utenfor. Fra ovnen triller titanhvitten i form av små glødende kuler ned i et kjølerør, og møter her en kold luftstrøm, som biir varmere og varmere på sin vei op gjennem røret. Denne kjøleluft er det som blannes med generatorgassen, og at den nu er grundig opvar« met på forhånd, har stor betydning for økonomien. Med regelmessige mellemrum, flere ganger i timen, tar ovnspasseren ut prøver, og disse kontrolleres på la« boratoriet. Slik tar man ut prøver på de fleste trinn i fabrikas jonen fra malm til maling. Fra glødeovnene og avkjølingen går massen inn i møls ler, som pulveriserer den til fint støv. Her brukes et meget morsomt prinsipp, den såkalte «vindseparasjon», hvorved titanstøvet hvirvles rundt i et system av rør og beholdere, det fineste gyver da over i siloen for videre behandling, det øvrige suges tilbake til møllene for å få sig nok en omgang. Det pulver som skal selges i den tørre form, går nu til pakkeavdelingen, hvor det gjennem store siloer og rør slippes ned i tønner foret med tykt papir. Det har ingen fare om tørr titanhvitt gyver litt omkring. En engelsk kjemiker spiste engang, da han skulde rønt= gentfotografes, på fastende hjerte en halv kilo titan* hvitt, uten å føle det ringeste ubehag ved det. Det har heller aldri, hverken blandt arbeiderne ved fabrikken, eller malere som bruker titanhvitt, vist sig noen syg« dom, som kan tilskrives virkningen av titanhvitt. Dette stiller det norske farvepigment meget gunstig like overs for blyhvitt, som er så giftig, at det i de fleste kulturland likefrem er forbudt å benytte, undtagen under visse for? hold. Opfinnelsen av et hvitt pigment som kan erstatte blyhvitt, kan derfor også betragtes som et stort socialt fremskritt.