Store Norske Ingeniørarbejder

12 Store norske ingeniørarbeider komme i voldsom flom og fyllte hele fundamentgruben med sand. Man forsøkte først å pumpe massen op med en 8 toms centrifugalpumpe, en lensepumpe. Dette gikk meget bra noen minutter, men så var det stopp, pumpen var gått füll av granbark og kvist. Man forsøkte gang på gang, men måtte til slutt opgi det. Da var det ikke annen råd enn å lage en mudderskrape som var så smal at den kunde komme inn imellem pelene, og selv om det gikk sent med dette apparatet, så gikk det godt. De pelingen var ferdig skulde man kutte av alle pe? lene. Dette måtte gjøres meget nøiaktig plant, slik at alle peleendene stakk like langt op, så at de kunde bære nøiaktig like meget. For å få det til benyttet man sig av en likeså interessant som sinnrik metode. Man la an med en cirkelsag som satt på enden av en loddrett aksel, og denne kunde føres frem og tilbake i samme høide, på den måten at den var montert på en liten vogn, rullende på en løpebro, som atter kunde forsky« ves bortover i samme høide. På den måten skulde man med cirkelsagen kunne rekke over hele fundamentet. Avstanden fra sagbladet til remskiven oppå vognen var hele 9 meter, og enhver kan forstå at dette var vanske* lige saker å bakse med i strømmen. Til å drive sagen hadde man en 15 hestekrefters elektrisk motor. Da sagen skulde settes i gang viste der sig et feno= men, som sikkert vil være meget forbausende for folk flest, men som er rimelig nok for ingeniører som har med bevegelse i vann å gjøre — hydraulikere. Motoren, som skulde gå med 600 omdreininger pr. min., greide ikke å få sagen til å gå rundt med det omdreiningstall, man måtte helt ned i 200 pr. minutt. Men selv da var van? nets motstand mot det roterende sagblad så stor at strømforbruket var like stort, enten sagen kuttet peler eller «saget» i bare vann. Det høres ut som en skrøne, men det er konstatert av pålitelige folk. Vannet var så