Store Norske Ingeniørarbejder

Namsenbroen 13 tungt å sage i, at det gjorde ingen forskjell om sagen gikk i tre! Pelekappingen gikk meget godt til å begynne med, men så kom sagen bort i sanden og var ødelagt i samme øieblikk, og en ny sag måtte settes på. Til slutt var man kommet så langt at der stod bare tre peler igjen å kappe. Nu gjaldt det a holde tungen bent i munnen og for enhver pris undgå uhell, det var nemlig meget om å gjøre å bli fer dig, det var springflod den dagen og i løpet av den måtte den vidløftige fundamentkassen bringes på plass. Ved nippflod var der ikke vanndybde nok til at kassen kunde flyte over spundtveggens kant. Og nettop da skulde naturligvis sagen kjøre sig bort i en spiker! Hele greia måtte tas op igjen og ny sag skak fes. Dette tok flere dager og kassen måtte stå og vente der den var til næste springflod. Det er ganske karakteristisk for hvor uhellet til sine tider kan være ute: Næste springflod kom, men viste sig å være den laveste som noensinne var blitt iaktatt i byggetiden — nettop denne ene gangen da den skulde være stor, blev den for liten. Forsøket med å få kassen inn på plass blev gjentatt ved næste flo, som også viste sig å være en slik lavmålsflo, og først næste springflo var der vann nok til a få fløtet kassen inn over spundt« veggen. Men nu var kassen på plass og betongstøpningen kunde begynne. Som vist pa fot. VI brukte man render til å bringe den ferdige betong ned der den skulde under støpnin? gen. Det er den samme metode som er beskrevet under kapitlet om Mørkfoss*Solbergfosssanlegget i denne bok. På samme billede ses også den taugbane som førte betongen til renden. Tårnet er tyve meter hørt over vannflaten og rekker 8 meter under. Efter at den sist støpte betong hadde herdnet, be* gynte opmuringen av pillarene. Man må ikke tenke sig