Store Norske Ingeniørarbejder

Norske turbiner 29 røret vilde springe ved det voldsomme støt som vilde opstå. For plutselig å kunne stanse turbinen, har man en såkalt «deflektor», en knivskarp plate, som skjærer inn i strålen utenfor åpningen og bøier den av, slik at den ikke lenger treffer skovlene. Både nålereguleringen og deflektorbevegelsen foregår naturligvis ved maskin* kraft, vannets trykk på stempler overføres med en sindrig mekanisme. Selve regulatorens opgave er det da og sette reguleringen i gang selv ved de laveste be# lastnings varias joner, og som et eksempel på hvor høit kravene stilles til moderne regulatorkonstruksjoner, skal nevnes at ved de store turbiner ved Nore^anleg? gene forlanges det at omdreiningstallet ikke får stige over 15 pct. når belastningen plutselig går ned til null, og trykkstigningen i røret ikke over 10 pct. Ved lavtrykksturbiner foregår reguleringen i ledes apparatet, som ved Francis^turbiner består av en krans med skråtstillede skovler. Synker belastningen, svinger alle skovlene om sine midtakser, slik at åpningen van* net må passere igjennem biir mindre og mindre, inntil de dekker helt og turbinen stanser. Også ved slike tur? biner må man ha en egen maskin som kan utføre dette meget tunge arbeide efter «ordre» fra selve regulatoren, som ved de minste forandringer i omdreiningstallet skrider inn. Vi har tatt et overblikk over hovedpunktene for tur? binbyggingen i våre dager for å ha noe konkret å holde oss til. I 70*årene, den tid vi var kommet frem til i utviklingen herhjemme, hadde ennu ikke disse to hoveds typer utkrystallisert sig, der var ennu meget å gjøre for opfinneren, selv på områder som vedrørte selve turbi? nenes virkemåte. Av beregninger utført av Chr. B. Mohn ser vi at han i 1870 regnet med en virkningsgrad av 70 pct. ved sin turbin. Av beregningsprotokollene ved Myren fremgår det at man her på samme tid regnet med å opnå 65—75 pct. Det vil si at denne overordent?