Store Norske Ingeniørarbejder

30 Store norske ingeniørarbeider lig dyktige ingeniør slog sig til tåls med at tredve procent av vannfallets energi gikk unyttet gjennem turbinen. Vi skal senere se hvorledes det, i de siste års utvikling, har lykkes for norske ingeniører å bringe denne andel ned. Det er fortellingen om kamper og seire på tegne« brettets og verkstedets ublodige valplass, det er fortel« lingen om teknisk idealitets kamp mot små og fattige forhold, om et lite lands forbausende innsats i den tek* niske verdenskultur. Som forholdene lå an i Norge, var spørsmålet ennu først og fremst det, om verkstedet kunde skaffe en tur? bin for tilstrekkelig billig pris, og som kunde «trekke» godt nok. Foruten «Myra» og «Kværner» blev det efter hvert en hel rekke norske verksteder som gav sig av med turbinbygging, ja så og si alle verksteder mente sig berettiget til å inngi anbud på turbiner. Skipsbyggeriene Aker, Nyland og Trondhjems mekaniske Verksted og mange andre laget turbiner i denne tid, men de fleste innså jo snart at turbiner ikke stod i klasse med hvil« kensomhelst annen jernkonstruksjon. Teorien var det nok også så som så med dengangen på mange steder. At de turbiner som blev bygget var solide og brukbare saker får man dog hyppig beviser for. I april 1926 kom der således en mann fra Nydalens fabrikker til Myren med en såkalt turbinsko, en metalplate, som bærer tryks ket av akslen i de gammeldagse turbiner. Den var gått i stykker og spørsmålet var om Myrens mek. Verksted kunde skaffe en ny. Fra arkivet blev hentet frem teg« ningen, den var fra 1877, og der fant man også målene på turbinskoen; de viste sig å stemme nøiagtig. Denne turbinen hadde gått i et halvt hundre år, og fikk nu sin første reparasjon! De verkstedene, som leverte maskiner til tresliperier, fikk i regelen også levere turbinene til dem, slik har det sig at disse to grener av maskinteknikken står i nøie sammenheng her i landet, og at disse verkstedene blev